Analyse av teksten "Bjørnstjerne Bjørnson i hans hjem"

"Du har skrevet en meget god besvarelse. Strukturen i teksten din er bra, du viser god forståelse for sakprosasjangeren og ikke minst: du viser at du er en meget oppmerksom leser av Skrams tekst. Poengene dine er vesentlige og du viser selvstendighet i behandlingen av dem. Du skriver også godt, velformulert og variert. Slik sett var det en fest å lese denne teksten!" (Tilbakemelding fra faglærer)

I denne oppgaven skal jeg analysere teksten ”Bjørnstjerne Bjørnson i hans hjem” av Amalie skram, hvor jeg først vil redegjøre for den litterære sjangeren, sakprosa.  Deretter vil jeg gi en kort presentasjon av teksten som jeg etterpå skal analysere ut ifra de tre retoriske bevismidlene.

Sakprosa kan enkelt beskrives som en tekst om noe fra virkeligheten, eller ytringer om virkeligheten. Dette kommer også frem i definisjonen hentet fra boken, Hva er sakprosa? av Johan. L Tønnesson som lyder slik: ”En sakprosatekst er en tekst som adressaten, ut fra sine forventninger, oppfatter som direkte ytringer om virkeligheten. Forventningene skapes blant annet fra den sammenhengen teksten inngår i.” (Tønnesson, 2008, s. 15) Ut fra denne definisjonen kan vi si at sakprosatekster er formålsrettede og situasjonspregede saksframstillinger som styrer lesingen av tekstene i en bestemt retning.

Videre skiller Tønneson mellom to ulike typer sakprosa, funksjonell og litterær sakprosa. Funksjonell sakprosa er offentlige tilgjengelige tekster, som er skrevet på vegne av en institusjon til allmennheten eller andre institusjoner. Dette kan for eksempel være alt fra bøker, aviser, brosjyrer og tekstede bruksgjenstander. Litterær sakprosa er derimot forlagspubliserte tekster med navngitte forfattere, hvor forfatteren henvender seg som uavhengig skribent til en allment tilgjengelig offentlighet (Tønnesson, 2008).

”Bjørnstjerne Bjørnsons i hans hjem” ble for første gang trykt som en ”hjemme hos”- reportasje i det danske ukebladet ”Ude og Hjemme” i 1881. Amalie skram som ellers er kjent for sine detaljerte og beskrivende romanverker har her skrevet en noe ”lettere” sakprosatekst om den store stjernens hjem, Aulestad (Grepstad, 1999).

”Bjørnstjerne Bjørnson i hans hjem” er en topografisk beskrivelse som gir en helhetlig, stemningsfull og systematisk beskrivelse av turen opp til ekteparet Bjørnsons vakre hjem på Aulestad i Gausdal. Teksten er kronologisk oppbygget på en slik måte at den tar oss gjennom hele besøket fra start til slutt. Den starter med å skildre selve reisen opp i gjennom dalstrøkene forbi Lillehammer og forsetter derifra med de inntrykk man får etter man har hoppet av hestetransporten og skal ta sine første skritt opp bakken til dette vakre, gule hovedhuset som ligger så naturskjønt til oppi bakken. Videre får vi ikke bare beskrevet de visuelle detaljene i hvert enkelt rom. Vi blir i tilegg introdusert for stedets varme og gjestmilde atmosfære, samt Bjørnstjerne Bjørnsons vilje, ærlighet og renhet som skildres gjennom hans forhold til datteren, konen og arbeidet. Teksten runder så av med å bekrefte Aulestad og Bjørnstjerne Bjørnson tilhørighet til hverandre.

Teksten kan oppleves som litt tung og noe utfordrende å lese. Dette kan for det første være fordi teksten har en dansk rettskrivning som er noe uvant for meg å lese. Uten å vite dette for sikkert vil jeg i tilegg tro at det finnes flere begreper i teksten som har blitt utdaterte både i norsk og i dansk. For meg som verken er spesialist i gamle norske utrykk eller kjent med dansk språk vil det forøvrig være vanskelig å kunne plukke ut disse.

Når man leser teksten vil man legge merke til de mange detaljerte skildringene av både omgivelser og stemning. I tilegg ser vi at forfatteren har benytter begreper som bidrar til å skape positive assosiasjoner. I første avsnitt, på fjerde linje, kan vi for eksempel lese at: ”Man føler sig saa tryg og vel tilmode mellem disse lunende Bakkestrækninger, der ligge og brede sig under sin solide Frugtbarhet” (Grepstad, 1999, s. 198)

Begreper som tryg, tilmote, lundende, solide og fruktbare kan blant annet bidra til å skape en følelsesmessig affekt som kan ha innvirkning på overtalelsesprosessen og troverdigheten i teksten. I denne sammenheng er det tydelig at forfatteren ønsker å gi leseren et godt inntrykk av både Aulestad og Bjørnstjerne Bjørnson gjennom å appellere til følelsene.  Språkbruk som har i hensikt å vekke leserens interesse gjennom følelser, slik det har blitt gjort her, blir i retorisk kontekst benevnt som patos, og er den andre av de tre tekniske bevismidlene (Bakken, 2009).

Hvis vi blir overbevist fordi vi oppfatter forfatteren som troverdig, vil det si at vi har blitt overbevist av det første bevismidlet, etos (Bakken, 2009). For meg fremstår denne teksten som svært troverdig. Bakgrunnen for dette ligger i mitt forhold til avsenderen som i denne kontekst er Skram.  Å lese en slik vakker skildring av denne forfatteren ble for meg en overraskelse da hun i all hovedsak blir ansett for å være en av Norges mest rendyrkede naturalist med sine dystre beskrivelser av arbeiderklassen og industrisamfunnets på slutten av 1800-tallet (Andersen, 2012). Selv om mange av hennes verk kanskje blir ansett for å være overdrivelser, ser man at det som oftest var en sannhet som lå bak. Kanskje er også overdrivelsene et virkemiddel for å sette samfunnsproblemer under debatt, noe som gir meg et inntrykk av at Skram i stor grad ble drevet av dyd og velvilje. Jeg syns at hennes karriere, som helhet, gir et inntrykk av at hun ønsker å formidle sannhet, noe som jeg mener gjør henne til en troverdig avsender i henhold til etos. Forøvrig kan man velge å stille spørsmål rundt troverdigheten i forhold til at dette var et bestillingsverk, men jeg går ikke nærmere inn på det her.

Blir vi overbevist av en tekst fordi vi oppfatter resonnementene som sanne eller sannsynlige, har vi blitt overbevist av det tredje og siste bevismidlet, logos. For det første må beskrivelsene av personer eller gjenstander være slik at mottakeren kan gjenkjenne og akseptere dem. For det andre er det viktig at argumentasjonen fremstår som sann eller sannsynlig (Bakken, 2009).

Til og med i dag vil vi kunne gjenkjenne beskrivelsene av vakre Aulestad, noe som for meg fremstår som en tydelig sannhet i henhold til logos. Når det gjelder beskrivelsene av Bjørnson, er det derimot mye vanskeligere. Kanskje fantes det delte oppfatninger om hva slags person han var. Selv om Skram tydelig ønsker å gi et positivt inntrykk av Bjørnson, har hun likevel valgt å trekke frem noe av kritikken som er ytret mot han. I teksten kommer det tydelig fram at Bjørnson var en autoritær og bestemt mann, og at det fantes en del negative rykter om han. Å velge en slik ærlighet kan bidra til at også de med en kritisk holdning til denne mannen vil kunne gjenkjenne og akseptere beskrivelsen, noe som kan bidra til at de vil se hele teksten som sannsynlig og derfor akseptere resten av dens innhold. På denne bakgrunn mener jeg at bevismidlet logos, er ivaretatt igjennom hele teksten.

 

Bibliografi

Andersen, P. T. (2012). Norsk Litteraturhistorie, 2. utgave. Oslo: Universitetsforlaget.

Bakken, J. (2009). Retorikk i skolen. Oslo: Universitetsforlaget.

Grepstad, O. (1999). Norske tekster, Sakprosa. Otta: Cappelen.

Tønnesson, J. L. (2008). Hva er sakprosa? Oslo: Universitetsforlaget.