Innsikt

Hva er det som skiller formålsforklaringer fra årsaksforklaringer?

En årsaksforklaring kan beskrives som en forklaring på hvorfor ulike hendelser har oppstått, og for å finne ut om denne årsaken er sann må ulike primisser bli tilfredsstilt. Disse ulike primissene kan forklares slik:

·         Universell lov

·         Randbetingelse

·         Utløsende årsaker

De universelle lovene sier noe om at når en bestemt type hendelse opptrer, vil også en annen hendelse opptre som en virkning, mens randbetingelsene påstander som beskriver ulike hendelser, som bygger opp under den utløsende årsaken. Den utløsende årsaken er konkrete hendelser som har utløst explanandum, altså hendelsen som skal forklares. Hvis disse tre primissene ligger til grunn (explanans), vil også konklusjonen (explanandum) være riktig (Gilje & Grimen, 1993).  

I formålsforklariner går man inn på enkeltindividets hensikt bak deres handling, altså hvilket motiv som ligger til grunn. For å kunne gi en formålsforklaring er det avgjørende at vi vet noe om  Hva personen vet, Hva han tror på og hvilken oppfatning han har av egen handling, noe som bygger på suvirenitetsprinsippet. Uten denne forklaringen vil muligheten bli stor for at vi misstolker personens handlinger. Formålsforklaringen omhandler også personens vurderinger av ulike handlingsalternativer for å best mulig oppnå sin hensikt. Om personens oppfatning samsaverer med virkligheten er ubetydelig, og det finne hellers ingen universelle „lover“ som skal følges, noe som betyr at sluttningen ikke trenger å være logisk. Formålsforklarin kan også brukes når vi skal redegjøre for sosiale fenomener ved å vise hva enkeltindivider gjør hver for seg (Gilje & Grimen, 1993).

Vi forstår disse to formene for forklaringer som svært ulike da vi ser et tydelig skille mellom formålsforklaringens fokus på hensikter bak en persons handling og årsaksforklaringens fokus på forutgående hendelsen. En hendelse kan for eksempel være en naturkatastrofe, en naturlov som ikke er forutbestemt, mens en handling kan være det motsatte.Samtidig ser vi at en intensjonen i seg selv ikke er forutbestemt. Den bygger på den frie vilje utenfor gitte „lover“ mens hendelsene ofte bygger på et gitt mønster.  Det er også et tydelig skille mellom Motiv og den utløsende årsak. I årsaksforklaringer har vi sett på randsbetingelser, altså de forutsetninger som skal til for at katalysatoren ( den utløsende årsak) skal sette hendelsen i sving. Dette kan også forklares med ”The butterfly effect” der man bruker en sommerfugls lette vingeslag som eksempel, og at dette lille vingeslaget kan være dråpen for å skape en tornado på andre siden av kloden. Motiv er derimot noe som ligger til grunn for hvorfor vi velger å handle slik vi gjør. Vi kan ikke forutsi en persons handling selv om randbetingelsen kan virke kjent, fordi menneskers reaksjoner er svært individuelle og derav uforutsigbare.

Hvordan kan vi erkjenne aktørens intensjoner og situasjonsforståelse i henhold til hermeneutikken?

Hermeneutikken er en forståelsesvitenskap som man oftest finner i humanistiske fag, hvor man ikke forsker på konkrete ting som i naturvitenskap. Den bygger i stedet på empiristisk forskning, dvs. erfaringene mennesket tilegner seg via sansning, og forskningen foregår gjennom observasjon (Føllesdal & Walløe, 2000). Innenfor denne retningen finnes det også ulike oppfatninger og metoder i forhold til hvordan vi kan tilegne oss forståelse. Den hermeneutiske metoden handler hovedsakelig om læren om å fortolke og å forstå. Dersom man skal forsøke å forstå hva det å forstå er, bør man i forkant få en oversikt over hva slags objekter som blir forstått (Føllesdal & Walløe, 2000). Nedenfor viser vi de tre typer meningsfylt materiale innenfor hermeneutikken.

• Personer
• Handlinger
• Produkter av slike handlinger

I henhold til hermeneutisk forståelsesvitenskap kan intensjonen til en aktør forstås som intensjonen for forståelsen av en handling, og hva man har til hensikt å uttrykke. Mennesker er forskjellige og kan ha svært ulike oppfatninger om virkeligheten. Vi har ulik forutsetninger for forståelser av ulike situasjoner. Vi bør derfor i følge Sjervheims benytte oss av hans subjektivitetsprinsipp som går ut på at vi må sette oss inn i personens livsverden for å kunne forstå personen og dens situasjon (Gilje & Grimen, 1993). Hva er hensikten bak det han gjør? Ved å gjøre dette vil vi også kunne motvirke fordommer, som i denne sammenheng skal forsås som en førforståelse bygget på den enkeltes forståelsesforutsetning (Vaags, 2010).  I motsetning til den tradisjonelle hermenautikken hevder derimot Hans Georg Gadamer at man må komme til enighet for å kunne fastslå forståelse (Krogh, 2003). Du kan ikke si at du har forstått en annens persons intensjon eller situasjons før din oppfatning igjen har blitt bekreftet av den du prøver å forstå.

Det kan også oppstå vanskeligheter når det gjelder å erkjenne aktørens intensjoner og situasjonsforståelse fordi det er vanskelig å forutsi en handling. Man kan ha forsket rundt et tema og klart å forstå en handling, men det er fortsatt svært komplisert å forutsi en lignende handling senere (Gilje & Grimen, 1993). En av grunnene for dette er at mennesket er et selvdefinerende dyr. Mennesket er hva det oppfatter seg å være. Dette betyr at mennesket kan forandre sin måte å være på svært radikalt ut i fra sosiale roller og språk. Det kan også forekomme at mennesker ikke handler på måter de tror eller vet best. Her er det snakk om viljesvakhet. Viljesvakhet omhandler forholdet mellom tanker og handlinger (Gilje & Grimen, 1993).  Kan man da fullt og helt erkjenne aktørens intensjoner og situasjonsforståelse selv om man har forstått handlingen, når man ikke kan forutsi en lignende handling? Humanvitenskapens forståelse er oftest forståelse i ettertid, ikke forutisbarhet. Kan man da få innsikt i den store sammenheng?  Vi tror det finnes en forskjell mellom det å forstå og det å erkjenne andres situasjon. Ser vi tilbake til Platons filosofi om innsikt, var dette i henhold til å ha ”sett” kunnskapen som fantes i ideverdenen. På samme måte kan vi forklare hvordan vi kan glimte en annen persons hensikt, men betyr dette at man dermed har forstått den andre personen.

I henhold til hva vi har nevnt om hermeneutikken ser vi at det finnes to hovedprinsipper for hvordan vi kan erkjenne aktørens intensjoner og situasjonsforståelse, nemlig subjektivitetsprinsippet og Gadamers prinsipp om ”enighet”. Vi tror her at det må skje en samhandling mellom disse to for kunne tilegne seg forståelse. Vi tør ikke konkludere med at disse alene kan gi en fullstendig forståelse, men at man gjennom lytting, samtale og respons vil kunne erkjenne aktørens intensjon og situasjon til en viss grad.

Bibliografi

Føllesdal, D., & Walløe, L. (2000). Kap. 4, Forståelse. Hermeneutikk. Í Argumentasjonsteori, språk og vitenskapsfilosofi (bls. 21). Oslo: Universitetsforlaget.

(1993). Kap 6, Forklaringstyper. Í N. Gilje, & H. Grimen, Samfunnsvitenskapens forutsetninger (bls. 36). Oslo: Universitetsforlaget.

(2003). Kap. 9, Gadamers oppfatning av hermeneutikk. Í T. Krogh, Historie, forståelse og fortolkning (bls. 17). Oslo: Gyldendal.

Vaags, R. H. (2010). Repetisjonshefte til examen philosophicum. Bergen: Fagbokforlaget.

Undervisning om, med og gjennom film

For å fremme læringsprosser er det en grunnlegende pedagogisk tanke om at man må bygge på elevens egen erfaring (Christensen & Tufte, 2001). Ingen lærer kan lære elevene sine noe, de må lære selv (Dotner, 2007). Noe som kan indikere at undervisningen bør tilpasses de unges mediekultur og hverdag.

For å sikre at man får tilstrekkelig med undervisning om medier i skolen er det viktig at dette integreres inn i de ordinære fagene (Christensen & Tufte, 2001) Medier trenger ikke ses som et fagfelt i seg selv men heller som et læremiddel, både for andre fag og sitt eget (Dotner, 2007). Det viser seg forøvrig at den gjennomsnittlige lærernes kompetanse innenfor dette feltet er mangelfullt. Hvordan skal en lærer kunne undervise gjennom, med og om medier hvis de selv ikke vet hvorfor eller hvordan dette gjøres. Av nettopp slike årsaker er det derfor nødvendig at mediepedagogikken har sin egen fagdidaktikk som beskrive hvorfor og hvordan man på pedagogisk vis bør tilrettelegge for mediepedagogiske prosesser.

Å bruke film i undervisningen er ikke noe nytt fenomen. Allerede på 1930 tallet brukte man film som undervisningform i fag som historie, med den tanke om at dette skulle gi elevene et annet inntrykk enn hva bøker kunne gi (Erstad, 2010), altså undervisning med medier slik vi også gjør i dag. Dagens barn og unge lever i en verden preget av informasjon fra flere digitale hold, og det er derfor blitt viktigere at både elever og lærere får et bevist, kritisk og forskende blikk på bruken av digitale medier. Elevene skal ikke bare lære budskapet i filmen slik de gjorde før, de skal i tillegg lære å være kritiske til det de ser (Terum & Aas, 2004). Skal vi nærme oss de ulike problemfeltene innenfor mediepedagogikken menes det at film er spesielt godt egnet som læremiddel fordi den har evnen til å engasjere elevene og dermed skape forståelse for stoffet, samtidig vil undervisning om medier gi grunnlag for å diskutere selve oppbyggingen av filmen i henhold til hva de har lært om mediers makt og påvirkning, noe som igjen vil kunne fremme deres digitale dannelse.  Et annet argument er filmens evne til å tilrettelegge for ulike menneskelige basisferdigheter som demokratisk deltakelse, diskusjon, og empati inn i det ordinære skolearbeidet.

Kants pliktetikk

For å kunne sette seg inn i Kants pliktetikk bør vi først se på Kants forhold til fornuft og sanser. I følge Kant var det to forhold som kan beskrive hvordan vi mennesker oppfatter verden:

·         De ytre forhold, erkjennelsens materiale

·         De indre forhold, erkjennelsens form

De ytre forhold er de som vi ikke kan vite noe om før vi har sanset dem, mens de indre ligger i mennesket selv, der vi oppfatter alt som skjer i tid og rom og som kan ses som en ubrytelig prosess som styres etter en årsakslov. Han mener det finnes klare grenser for hva vi egentlig kan erkjenne med fornuften, og at vi derfor ikke kan få sikker kunnskap om absolutt alt. Fornuften kan ikke på egen hånd fortelle oss at det finnes en gud, og heller kan ikke sansene. For øvrig åpnet han opp for en religiøs dimensjon der troen fikk fritt spillerom. På mange måter kan man si at Kant både er rasjonalist og empirist. Han mener at begge retningene er inne på noe, men at de er for trangsynte, snevre og ensporede i sin filosofi. Der rasjonalistene forkaster sansene som gode informasjonskilder står imperialismen for det stikk motsatte. Kant mener at man får en tom fornuft hvis man ikke har noen sanser å basere den på, med andre ord ser han en sammenheng mellom disse to ”verdenene”.

Ifølge David Hume som var empirist er det følelsene som forteller oss forskjell på rett og galt. Denne forståelsen av moral mener Kant er alt for spinkel. Her er han enig med rasjonalistene om at moralen er noe som ligger i den medfødte fornuften. Kants lov om moral (kategorisk imperativ) er nedfelt i vår forstand og har samme gyldighet som fysiske naturlover, slik som at 10+10 er 20. Den går forut for enhver erfaring og er gjeldene i alle situasjoner. For å sette det på spissen kan man se Kants morallov som forgjengeren til den gyllne regel som vi kjennes så godt i dag:

”Du skal gjøre mot andre slik du vil at andre skal gjøre mot deg”

Kant mener denne loven ligger inne i oss. Forøvrig legger han vekt på at man alltid skal behandle et menneske som et formål i seg selv. Med andre ord skal det ikke ligge noen annen tanke bak handlingen enn at man faktisk ønsker å gjøre rett ovenfor et annet menneske. Ser man moralen som en plikt i seg selv er dette å følge moralloven, og derav har den også fått navnet som Kants pliktetikk.