Kants pliktetikk

For å kunne sette seg inn i Kants pliktetikk bør vi først se på Kants forhold til fornuft og sanser. I følge Kant var det to forhold som kan beskrive hvordan vi mennesker oppfatter verden:

·         De ytre forhold, erkjennelsens materiale

·         De indre forhold, erkjennelsens form

De ytre forhold er de som vi ikke kan vite noe om før vi har sanset dem, mens de indre ligger i mennesket selv, der vi oppfatter alt som skjer i tid og rom og som kan ses som en ubrytelig prosess som styres etter en årsakslov. Han mener det finnes klare grenser for hva vi egentlig kan erkjenne med fornuften, og at vi derfor ikke kan få sikker kunnskap om absolutt alt. Fornuften kan ikke på egen hånd fortelle oss at det finnes en gud, og heller kan ikke sansene. For øvrig åpnet han opp for en religiøs dimensjon der troen fikk fritt spillerom. På mange måter kan man si at Kant både er rasjonalist og empirist. Han mener at begge retningene er inne på noe, men at de er for trangsynte, snevre og ensporede i sin filosofi. Der rasjonalistene forkaster sansene som gode informasjonskilder står imperialismen for det stikk motsatte. Kant mener at man får en tom fornuft hvis man ikke har noen sanser å basere den på, med andre ord ser han en sammenheng mellom disse to ”verdenene”.

Ifølge David Hume som var empirist er det følelsene som forteller oss forskjell på rett og galt. Denne forståelsen av moral mener Kant er alt for spinkel. Her er han enig med rasjonalistene om at moralen er noe som ligger i den medfødte fornuften. Kants lov om moral (kategorisk imperativ) er nedfelt i vår forstand og har samme gyldighet som fysiske naturlover, slik som at 10+10 er 20. Den går forut for enhver erfaring og er gjeldene i alle situasjoner. For å sette det på spissen kan man se Kants morallov som forgjengeren til den gyllne regel som vi kjennes så godt i dag:

”Du skal gjøre mot andre slik du vil at andre skal gjøre mot deg”

Kant mener denne loven ligger inne i oss. Forøvrig legger han vekt på at man alltid skal behandle et menneske som et formål i seg selv. Med andre ord skal det ikke ligge noen annen tanke bak handlingen enn at man faktisk ønsker å gjøre rett ovenfor et annet menneske. Ser man moralen som en plikt i seg selv er dette å følge moralloven, og derav har den også fått navnet som Kants pliktetikk.