Kants Pliktetikk

Som vi vet er etikken den gren av filosofien som setter normer for rett og galt. Men hva skal regnes som godt, hva skal regnes som gode handlinger? Vi kan aldri, hevdet Kant, kjenne til alle konsekvenser en handling har. Derfor kan det vise seg at en handling som var godt ment får uheldige konsekvenser. Dette er grunnen til at Kant - i likhet med Rousseau - ikke vil legge hovedvekten på en handlings konsekvenser, men på intensjonen, sinnelaget, hos den som utfører handlingen. (En slik etikk kalles en sinnelagsetikk.) Dersom meningen eller hensikten med en handling er god, skal handlingen regnes som god uavhengig av de konsekvenser handlingen får. Kant hevdet at den gode vilje «er det høyeste av alle goder og forutsetningen for alle andre goder». (Jones IV, s.71.)
     Men hva regner Kant for en god hensikt? I tiden før Kant var det vanlig å hevde at en etisk god handling er en handling som er til fordel for en selv (egoisme) eller andre (altruisme). Kant delte ikke denne oppfatningen. Han hevdet at en handling som bestemmes av formål som lykke eller nytte for en selv eller andre ikke har noen etisk verdi i det hele tatt. Fremgang for en selv eller andre er etisk sett irrelevant. Men dersom det å oppnå fordeler for seg selv eller andre ikke er etisk relevant, hva skal i et slikt tilfelle fungere som norm for etiske handlinger? Kant hevdet at han hadde et svar på dette. En handling, påstod han, er god dersom den er utført med utgangspunkt i et sinnelag som aksepterer at man skal gjøre sin plikt. Handlinger som utføres fordi det er en plikt å utføre dem er etisk gode, og det er kun disse handlinger som kan sies å være etisk gode. Om en handling medfører nytte for en selv eller andre er etisk sett irrelevant. Selv handlinger som er plagsomme eller skadelige kan være etisk sett høyverdige. I sin filosofihistorie har Arne Næss karakterisert Kants etikk slik: «Det største mennesket kan eie, er en begeistring over å gjøre pliktene, selv om de volder ulyst i avgjørelsesøyeblikket og selv om alle naturlige tilbøyeligheter stritter imot.» (Næss II, s.202.)
     Også på spørsmålet om hva slags handlinger man har plikt til å utføre har Kant et svar. Riktignok ikke en liste over akseptable handlinger, men en regel - en maksime - som han mente er universell. Denne regelen, som han kalte det kategoriske imperativ, lyder slik: Man bør handle slik at begrunnelsen for handlingen skal kunne bli gjort til en allmenngyldig lov. Dette betyr at dersom man gjør noe, skal man kunne akseptere at alle andre mennesker gjør akkurat det samme. Det kategoriske imperativ vil derfor f.eks forby tyveri, løgn, osv., fordi samfunnet vil bryte sammen dersom alle stjeler eller lyver. Kant selv ga som eksempel at det kategoriske imperativ setter forbud mot å låne penger, fordi hvis alle låner penger vil det til slutt ikke være penger igjen å låne og samfunnet vil ikke kunne fungere.
     Den som vil leve et moralsk liv må altså ikke bare følge denne moralloven uten unntak, han må gjøre det av pliktfølelse, og ikke fordi han selv på en eller annen måte oppnår fordeler av det.
     Dette betyr at en kantianer aldri kan lyve, han må alltid fortelle sannheten, også f.eks. når han står overfor en ransmann som vil vite hvor han har gjemt sine verdisaker. Selv i en slik situasjon er det en plikt å fortelle sannheten, uansett hvilke ulemperdet måtte medføre; moralsk dyd er ifølge Kant ikke til for at man skal oppnå fordeler for seg selv.
     Det er lett å forstå at den som lever etter en slik etikk ikke vil få et lykkelig liv. Men på alle områder i samfunnet kan man ifølge Kant observere at det ikke er noen sammenheng mellom dyd og lykke. I samfunnet ser man folk som opplagt ikke lever et liv i overensstemmelse med det Kant mente var etisk godt, men som allikevel er lykkelige. Likeledes ser man mennesker som lever et moralsk liv, men som ikke er lykkelige. Kant nektet å godta at verden kunne være slik innrettet, og derfor var han overbevist om at det måtte være et liv etter døden hvor man blir belønnet eller straffet alt etter hvordan man har levet sitt liv på jorden. Siden man ikke kan finne ut at det er et liv etter døden ved å bruke fornuften, må man godta dette ved å tro. På samme måte begrunnet Kant at man må godta Guds eksistens; Gud må eksistere siden han skal velge ut de som skal belønnes og de som skal straffes. (Denne begrunnelsen for Guds eksistens kalles det moralske argument. Forøvrig avviste Kant alle de andre argumenter som tidligere hadde blitt fremsatt for Guds eksistens.) Guds eksistens kan ikke begrunnes ved å bruke fornuften, derfor må man tro. Ifølge Kant var dette argumentet holdbart, han mente han hadde vist at fornuften kun ga viten om den fenomenuelle verden, ikke om den nomenuelle verden.
     Det var ikke bare Gud og udødelighet han kom frem til ved tro, også viljens frihet ble begrunnet på samme måte. I den verden vi opplever, den fenomenuelle verden, der finnes loven om årsak og virkning. Ifølge Kant medfører dette at mennesket er determinert, dvs. ikke har fri vilje. Men i den nomenuelle verden finnes det ingen naturlover slik vi kjenner dem, der finnes den frie vilje. Den fenomenuelle verden er årsaksbestemt, men hva som skjer der er ikke relevant, etisk sett; det viktige skjer i den nomenuelle verden. Hvert individ består av to deler, en nomenuell del og en fenomenuell del, og hva som skjer med den fenomenuelle delen, den delen vi opplever som oss selv, er etisk sett irrelevant.

Hentet fra: http://filosofi.no/immanuel-kant/