Lokal mat, VS Økologisk mat. Hva er best for miljøet egentlig?

Inneldning

I denne oppgaven tar jeg for meg problemstillingen ”Hvordan kan økt matproduksjon i Norge være med på å skape et miljøbevist og bærekraftig samfunn?”. Årsaken til at jeg valgte denne problemstillinga er fordi jeg synes mat er et spennende et spennende tema. Selv jobber jeg i Oliven Delikatesse, der vi selger både importerte spesialiteter fra middelhavslandene og tradisjonelle norske, lokale matvarer, noe som har gitt meg en sterk interesse for lokal mat. Likevel har jeg valgt å utvide horisonten med å ta for meg Norsk mat mer generelt, fordi et økt fokus på norskprodusert mat anses å være et betydelig politisk tiltak for å oppnå bærekraft.

For å kunne svare på problemstillingen har jeg delt oppgaven inn i tre hovedkapitler i tillegg til innledning og konklusjon. Det første kapitelet forklarer jeg begrepet ”bærekraft” og ser på hvilke problemer vi står ovenfor. Det andre kapitelet går på hvordan bærekraft og miljøspørsmål kom på den politiske dagsorden, og deretter vil jeg ta for meg noen få utvalgte mål og tiltakk. I det siste kapitelet vil jeg filosofere litt rundt det jeg har funnet ut i forhold til problemstillinga, der jeg skal se om økt matproduksjon i Norge inneholder elementer som kan ses i sammenheng med begrepet bærekraft.

 

1.0  Bærekraft og en verden i krise

For å kunne svare på oppgaven mener jeg det vil være nødvendig starte med en redegjøring av begrepet ”bærekraft” og å se på hvilke utfordringer vi står ovenfor.

1.1 Hva er bærekraft?

Bærekraft er et begrep hentet fra bio- økonomiske studier som dreier seg om hvor mye man kan høste av en fornybar ressurs uten at dette går utover de neste sesongenes innhøsting (Ariansen, 2000). I Brundtland- rapporten står det skrevet at bærekraftig utvikling handler om å endre sine holdninger for hva som er et sunt og akseptabelt forbruksmønster. Begrepet bærekraft blir ikke bare brukt i naturøkologisk sammenheng, men også i sosiale, kulturelle og økonomiske forbindelser. Derfor kan man si at dette er et tverrfaglig begrep som skal omfatte sammenhengen mellom menneskesamfunn og naturgrunnlag, noe som gjør at begrepet kan oppfattes svært upresist.  (Stryken, 2000). Bærekraft handler om å bevare livskvaliteten for både mennesker og dyr. Vi skal altså kunne bruke naturen uten å ødelegge den, som vil si at vi skal benytte de ressursene som finnes i naturen, men at vi samtidig må tenke langsiktig ved å bevare ressursene og naturen for de som kommer etter oss. Her snakker vi om solidaritet og rettferdighet mellom generasjoner (Stryken, 2000), og ikke minst mellom nasjoner (Ariansen, 2000). Arne Chr. Stryken mener at bærekraft ikke bør ses som et mål, men heller som en prosses der vi skal fjerne ikke- bærekraftige tilstander.

2.1 Hvilke problemer står vi ovenfor?

Det finnes ikke lenger noen tvil om at vår verden står ovenfor et stort miljøproblem, og at vi mennesker er årsaken til dette. På 80-tallet ble den globale oppvarmingen et tema etter ulike visuelle og målbare observasjoner. Man oppdaget såkalte ”hull” i ozonlaget som slapp sterke UV- stråler inn i vår atmosfære som påvirker jordas Klima (Stryken, 2000).  Klimaet på jorda styres av ytre drivkrefter som påvirker stråling fra sola. Vi har også jordas egne drivkrefter som fungerer i et samspill mellom flere elementer, som atmosfære, havene, skogene, snø, is og det biologiske mangfoldet. De ulike delsystemene gir fra seg ulike gasser som skaper den luften vi har i atmosfæren, som består av 78% Nitrogen, 21% Oksygen og 0,9% argon. Ved siden av kommer et veldig lite tilskudd av CO2, metan, lystgass, ozon og KFK- gasser. En del av disse er klimagasser som skaper en naturlig drivhuseffekt, som vil si at de tar inn varmen og absorberer den, slik at jorda blir levelig for oss mennesker. Uten denne effekten regner man med at temperaturen ville sunket rundt 33 grader (Det kongelige landbruks- og matdepartementet, 2008- 2009). Når vi mennesker forbrenner fossilt brennstoff, slipper vi ut betydelige mengder av CO2 som vil kunne endre atmosfærens struktur og balanse, som igjen kan påvirke atmosfærens egenskaper i forhold til å holde de temperaturene vi har i dag (Stryken, 2000). Økt mengde Co2 i atmosfæren fører til en høyere absorbering av varme enn tidligere, noe som er veldig problematisk fordi jordas mangfold er avhengig av dagens klima. Derfor vil det være svært avgjørende å utarbeide ulike metoder for å redusere disse utslippene.   

2.0  Klimarelatert politikk

I dette kapittelet skal jeg ta for meg miljøkrisens inntog i politikken, og deretter ta for meg utvalgte politiske mål og tiltak.

2.1 Miljøvern og bærekraft på den politiske dagsorden.

 I boken ”Bærekraft og Naturbruk” av Arne Chr. Stryken kan vi lese at tanken om bærekraft og naturvern allerede var et aktuelt tema blant filosofene i den greske antikken, men det var ikke først før på 1980- tallet at dette kom på den politiske dagsorden. FN opprettet Brundtland kommisjonen i 1983 som egentlig går under navnet ”kommisjon for miljø og utvikling”, der vår daværende statsminister Gro Harlem Brundtland ble utnevnt som leder. Kommisjonen skulle ha fokus på både fattigdomskrise og miljø, og derav ble begrepet bærekraft for alvor integrert inn i statsbudsjettet og Brundtlands – rapporten av 1987. Kommisjonen mente at samfunnsutvikling gjør folk fattige og sårbare, fordi vi i dag livnærer oss fra samme miljø, og at vi på den måten har en samfunnsutvikling som ikke er i pakt med naturgrunnlaget, og som derfor ikke kan ses som bærekraftig.  Kommisjonens oppgave blir derfor å finne realistiske løsninger på de problemene vi står ovenfor, gjennom å skape forståelse og engasjement blant enkeltpersoner, organisasjoner, næringsliv og regjering, både i Norge og internasjonalt.

2.2 Politiske mål og tiltak

Jordbruket blir i dag sett på som et redskap for å fremme flere politiske mål, der utfordringen blir å drive et jordbruk som er tilpasset våre klimautfordringer, samtidig som det skal kunne ivareta andre politiske interesser (Norsk landbrukssamvirke).

”Vi har det politiske verktøyet som er nødvendig for å videreføre og forsterke norsk matproduksjon, innenfor en helhetlig og aktiv nærings- og distriktspolitikk” (Norsk landbrukssamvirke, s. 3).

I 1992 startet Brundtlandkommisjonen arbeidet med å utvikle en handlingsplan, og samtidig ble ulike CO2- avgifter innført (Stryken, 2000). Det var ingen tvil om at man måtte redusere utslippene, og at vi ikke kunne klare dette alene. Derfor ble det svært viktig at Norge signaliserte dette budskapet til andre land.  En av Norges hovedstrategier i dagens klimapolitikk er et internasjonalt forpliktende mål om å redusere utslipp av klimagasser, både innenfor og utenfor landets grenser, og at vi innen 2030 skal reduser en mengde som skal tilsvare de norske utslippene i samme årstall (Det kongelige landbruks- og matdepartementet, 2008- 2009) Vi skal med andre ord oppnå karbonnøytralitet. Et annet mål er å redusere 10 % av dagens norske utslipp som er på om lag 50 millioner tonn CO2- ekvivalanter (Det kongelige landbruks- og matdepartementet, 2008- 2009).

Får å oppnå disse målene må man iverksette mange tiltak, og blant disse mener stortinget at økt matproduksjon i Norge kan være et godt virkemiddel både på fattigdomskrisen og miljøkrisen. Derfor har regjeringen satt seg mål om å opprettholde eller øke Norsk matproduksjon (Det kongelige landbruks- og matdepartementet, 2008- 2009).

 Norsk, lokal mat er ikke nødvendigvis mer miljøvennlig enn annen mat i seg selv, men ved å begrense matvarenes reiselengde hindrer vi de enorme utslippene fra transporten.  Et samfunn i økonomisk vekst er ofte preget av globalisering, som på sin side danner større avstander for frakt. Norge har derfor i de siste årene hatt en stor økning innenfor transportsektoren, som står for ca 24 % av alle utslippene (Det kongelige landbruks- og matdepartementet, 2008- 2009). Et annet argument er det stadig økende behovet for mattilførsel i hele verden, noe som er aktuelt da bærekraft også handler om solidaritet og livsgrunnlag for alle arter, også mennesker. Det antas at klimaendringer vil kunne ramme land i sør som gjør at alle nasjoner må ta ansvar for egen matproduksjon. Samtidig blir det ytret at økt matproduksjon skal kunne skape trygghet hvis det skulle oppstå en økonomisk krise, både i forhold til mattilførsel, økonomi og arbeidsplasser (Norsk landbrukssamvirke)

3.0  Lokal mat mot et bærekraftig samfunn

I dette kapitelet vil jeg drøfte hvordan økt matproduksjon i Norge kan ses i sammenheng med bærekraft begrepet. Samtidig vil jeg filosofere en del rundt ulike måter å se naturen på i forhold til dyrking og høsting av ressurser.

3.1 Hvor skal man begynne?

Problemene og våre negative vaner er mange. I min oppgave vil jeg ikke ha hovedfokus på problemene, men heller på hva slags løsninger som finnes. For å gjøre en forskjell tror jeg det er viktig å starte med seg selv og våre nærmeste omgivelser. Det viser seg for øvrig at de nære ting også kan være ganske så fjerne i dagens samfunn. Verden har blitt som et stort urverk, der alle land er avhengige av hverandre for å kunne gå rundt, både når det gjelder økonomi, vareproduksjon og mattilførsel. Maten vi har blitt så avhengige av er oftest industrielt framstilt og kommer i store lass fra alle verdenshjørner, noe som utfordrer miljøet på flere ulike måter. Vaner er dessverre vanskelige å snu. Det er tydelig at det er mye som må endres, men likevel tror jeg at vi som nevnt ovenfor faktisk må starte med oss selv og vårt eget samfunn for å kunne gjøre en forskjell. Dette blir også bekreftet av Brundtland- rapportens slagord ”Tenke globalt og handle lokalt” (Stryken, 2000, s. 124), som betyr at selv de minste ting kan utgjøre en stor forskjell, og at alle handlinger har virkning, både på godt og vondt. Dette kan også forklares med ” The butterfly effect” der man bruker en sommerfugls lette vingeslag som eksempel, og at dette lille vingeslaget kan være dråpen for å skape en tornado på andre siden av kloden. Det vi gjør lokalt har en global virkning som gagner alle på vår klode, og man kan derfor si at økt deltakelse på alle samfunnsnivåer er viktig for miljøet (Stryken, 2000). Erfaring viser at prosjekt som kommer ”nedenifra”, på gulvplan, får mye bedre rotfeste, og er mye enklere å gjennomføre enn de prosjekt som kommer ”ovenifra”, for eksempel fra styret, eller den politiske eliten. For at endring skal skje mener man derfor at den enkelte må kunne identifisere seg og føle et slags eierskap til prosjektet. (Postholm & Moen, 2009)  Så da blir heller spørsmålet om hvordan man kan skape engasjement blant dem på ”gulvplan”

Siden vi alle er en del av denne verden bør også alle stilles til ansvar for miljøproblemene, både i det private og offentlige, og det bør også være et samarbeid mellom alle ledd (Stryken, 2000). Det kan være vanskelig å snu de normene som er satt i samfunnet. Politikere snakker varmt om hvordan vi bør verne miljøet, gjennom å velge miljøeffektive kjøretøy og lokal, økologisk mat, men er det slik at forkjemperne for disse verdiene følger sine egne råd. Kjøper miljøorienterte politikere bare lokal, økologisk mat, eller er dette bare en holdning eller intensjon uten handling. Jeg får en sterk følelse av at denne saken ofte lider under dobbeltmoral. Det kan virker som alle har en mening om miljøkrisen og at de fleste ønsker å bidra, men at det er vanskelig å gjøre holdning til handling. Derfor synes jeg det er svært  positivt at ”nisje” organisasjoner som Norsk landbrukssamvirke tar tak i de aktuelle problemstillingene, der de skriver om den komplette verdiskjeden ”fra jord til bord”.

3.2 ”Fra Jord til Bord”

Matproduksjon har mange ledd, til og med i lokal mat. For å lage ost, må du få melk fra kua som skal beite på naturen, den må lages, og samtidig skal osten ha embalasje, som skal produseres, fraktes og pakkes. Senere skal varen reise til de forskjellige butikkene, og noen ganger skal de reise både langt og lenge, og i mange tilfeller blir både emballasjen og innholdet kastet som søppel. Dette er sløsing av energi.

I stortingsmelding nr 39 definerer man mat som klimavennlig etter hvor og hvordan varen er produsert, og på hvilken måte den er transportert, der det er ønskelig at prosessen gir så lite utslipp av klimagasser som mulig. (Det kongelige landbruks- og matdepartementet, 2008- 2009)Matvarer som for få år siden ble sett på som ”eksotiske” sesongvarer blir i dag sett som hverdagskost, samtidig er det en større etterspørsel på ferdigmat. Transport er også en relativt liten utgift i motsetning til andre ledd i matkjeden, noe som gjør det rimelig og effektivt med sentralisering av produksjonen (Det kongelige landbruks- og matdepartementet, 2008- 2009). Ulempen er at de ulike transportmidlene benytter fossilt brennstoff som gir miljøfiendtlige utslipp av klimagasser. For å løse dette problemet mener Statens forurensningstilsyn at vi bør satse på en effektivisering av transportsystemet framfor å finne nye tekniske løsninger.  Dette vil si at vi først og fremst ikke skal fokusere på alternativt drivstoff, eller kjøretøy, men heller se på hvordan vi kan skape gode energieffektive transportløsninger (Det kongelige landbruks- og matdepartementet, 2008- 2009). Her kan man også antyde at en desentralisering i alle ledd av produksjonskjeden vil kunne redusere behovet for transport over store avstander, noe som vil være aktuelt både nasjonalt og internasjonalt. Sett i denne sammenhengen vil satsningen på økt matproduksjon tolkes som et skritt i riktig retning mot å skape et bærekraftig samfunn.

Norsk landbrukssamvirke skriver i sin rapport om Norsk matproduksjon at det norske jordbruket er en komplett verdiskjede, som skal kunne skape flere arbeidsplasser, nasjonale verdier, og et bedre miljø, som til sammen vil kunne bidra til å skape et bærekraftig samfunn uten at dette nødvendigvis dreier seg om økologisk mat, noe som svarer til de politiske målsettingene. Her mener man at alle ledd av matproduksjonen må skje i Norge, derav ”mottoet” fra Jord til bord. De mener det er viktig å benytte de Norske primærproduktene som finnes, som for eksempel kjøtt, melk, korn, fisk, grønnsaker, egg, frukt og bær, og at disse må framstilles til ferdige produkter i Norge av norske produsenter, samt at de hovedsakelig skal brukes eller selges i Norge, (Norsk landbrukssamvirke). Dette kan by på både utfordringer og muligheter for norske bønder. Siden bosettingen og landbruksproduksjon i Norge er svært spredt vil kostnadene på maten bli høyere her enn i mange andre land,  noe som gjør oss lite konkurransedyktige på matfronten. Vi bør derfor ha størst fokus på hvordan vi kan skape bærekraft, og heller se bort ifra økonomisk vinning gjennom eksport og import til og fra andre land.  (Norsk landbrukssamvirke). ved at man minker langdistansefrakten av primærvarer og ferdige produkter, vil man i henhold til å se bærekraftbegrepet som en prosses kunne tolke dette som gode tiltak mot å redusere miljøskadelige utslipp. Intensjonene i rapporten er tydelig godt ment for miljøpolitikken. Samtidig ser jeg at endring i selve måten å drive jordbruk og matproduksjon på er lite omtalt. Tar man utgangspunkt i butterflyeffekten som jeg nevnte tidligere burde det også være nødvendig å se på hva hver enkelt bonde kan gjøre for å gi virkning i det store og hele.

Hvilke muligheter finnes egentlig for norske bønder? Å drive økologisk kan være et alternativt. Men hva innebærer det egentlig å drive økologisk? 

3.3 Lokalt fremfor økologisk?

Når man driver økologisk produksjon vil det si at man tar ekstra hensyn til miljøet under hele prosessen. Et av regjeringens tiltak for å verne om miljøet er målet om at 15 % av den norske matproduksjonen skal være økologisk innen 2020. (Landbruks- og matdepartementet, 2010) Økologisk produksjon kan være en metode innenfor norsk matproduksjon, og jeg lar meg derfor tro at lokal og økologisk mat bør ses i sammenheng med hverandre fordi de kan utfylle hverandre. For det første vil lokal mat bli framstilt på en mer miljøvennlig måte gjennom økologisk drift, og hvis økologisk mat skal framstå som miljøvennlige og økologiske burde de kanskje ikke ha reist kloden rundt, verken under eller etter produksjonen. Jeg undres om en plastpose med økologisk kaffe framstår som miljøvennlig hvis den ble plukket i Colombia, brent i frankrike og deretter sendt til Norge for salg. Kan man fortsatt si at varen gjør seg fortjent til å bære den Økologiske merkelappen? for ikke å spørre om hvor eller hvordan emballasjen ble framstilt. Som sakt har alle handlinger virkning, men samtidig ser jeg det som litt feilaktig å si at varen er miljøvennlig bare fordi den ble framstilt på en naturlig måte. Denne måten å tenke på synes jeg gir et godt argument for hvorfor man bør satse på økt produksjon av lokal mat. Uavhengig av dette kan økologisk jordbruk i hvertfall være et alternativ for norske bønder som ønsker å bidra mot et bærekraftig landbruk, og at det derfor vil være hensiktsmessig å skrive noe om økologisk jordbruk i denne oppgaven.

 I ”handlingsplan for å nå målet om 15 pst. Økologisk produksjon og forbruk 2020” står det skrevet at den økologiske produksjonen skal gjelde både for dyrefor og et allsidig utvalg av matvarer. Samtidig er det viktig at produsentene får gode inntekstmuligheter (Landbruks- og matdepartementet, 2010). Min oppfatning er at lokal- og økologisk mat blir betraktet som status- eller luksusvarer som folk gjerne bruker penger på til spesielle og høytidlig anledninger, noe som låter både vel og bra for de satsende bønder s økonomi. Dette kunne jo kanskje blitt brukt som lokkemiddel for å drive flere produsenter mot til økologisk matproduksjon. Samtidig mener jeg at dette strider imot idealet om at økologisk mat må bli billigere og mer tilgjengelig. For å sikre en økonomisk sikkerhet for produsentene vil det derfor være nødvendig at vi i første rekke velger økologisk og lokalt til tross for prislappen.

Importerte varer inngår også i denne målsettingen, men at det likevel skal legges hovedvekt på et økt forbruk av norske varer, så fremt det lar seg produseres i Norge (Landbruks- og matdepartementet, 2010). Dette åpner for at vi kan importere de varer som ikke lar seg dyrkes i vårt eget klima.  For det er tydelig at forbrukerne er dem som sitter på makten til å endre forbruket. I en artikkel hentet fra Gudbrandsdølens nettsider i 2011 møter disse linjene meg: ”Norske bønder produserer mye mer økologisk mat enn det forbrukerne kjøper” (Oikos, 2011). Her skriver de at den økologiske produksjonen har økt enormt, men at under halvparten blir solgt. Til tross for dette viser de tall på at det økologiske forbruket har steget over de siste årene, noe som tyder på at det skjer en utvikling. Problemet er at produksjonen ligger langt foran forbruket. Hvis dette er tilfellet kan man si at økologisk matproduksjon ikke fremstår som spesielt bærekraftig riktig enda, siden kasting av mat både er bortkasting av energi og gir lite nytte. Man kan også anta at dette heller ikke gagner produsentenes, og bøndenes økonomi. Det er ikke sett på som en bærekraftig forutsetning å sitte igjen med en voldsom gevinst, men for å møte dagens behov er det viktig med en grunnlegende økonomi for å opprattholde menneskeverdet i dagens samfunn, ting må gå rundt (Stryken, 2000).

Økologisk jordbruk er ikke heller ikke helt utslippsfri (Østebø, 2011), men ifølge begrepet bærekraftig er det nødvendig å opprettholde livet på jorda (Stryken, 2000). Her tolker jeg det som at også mennesker, som individer på jorda også skal kunne livnære seg av naturen. Vi må derfor kunne produsere mat med de metoder og ressurser som finnes på en best mulig måte. Blir produktet derimot ikke brukt som mat til oss kan man derfor si at produksjonen er lite bærekraftig, uansett hvordan den blir framstilt. Ser man dette i et ikke- antroprosentisk perspektiv, som vil si at vi ser naturen som en verdi i seg selv, og ikke kun som en ressurs for oss mennesker, kan det hende at den usolgte maten kanskje gagner den grisen som får restene, men likevel er det ingen god årsak til å drive et avansert jordbruk for å mette en art som både nyter, og kan livnære seg på enklere mat. På en annen side er jo dette en bærekraftig deponering av avfallet (Stryken, 2000), og kan i det minste på den måten bli sett på som bærekraftig.  I Brundtland- rapporten står det skrevet at bærekraftig utvikling handler om å endre sine holdninger for hva som er et sunt og akseptabelt forbruksmønster (Stryken, 2000). Her blir det altså bekreftet at ansvaret ligger hos forbrukerne, både hos enkeltindivider og organisasjoner. Vi kan ikke øke det økologiske jordbruket hvis ingen kjøper varene etterpå.

Det finnes også argumenter mot økologisk matproduksjon. På Aftenbladet.no finnes et sitat fra Teknisk Ukeblad, der forsker Aune Grønvold uttaler seg slik:

”Det er ingen ting som tilsier at økologisk landbruk totalt slipper ut mindre klimagasser enn konvensjonelt landbruk. Blant annet viser en stor studie i England at husdyrprodukter som melk, egg og kjøtt fra økologisk landbruk gir større klimagassutslipp enn det disse produktene gir fra vanlig landbruk” (Østebø, 2011, s. 1)

Dette blir også bekreftet av førstemanuesis Jens B. Aune ved universitetet for miljø- og biovitenskap på Ås (Østebø, 2011) Stemmer dette vil det kunne bety at lokalprodusert mat muligens har en større og bedre effekt på miljøet enn hva økologisk produksjon har, sett i det store. Likevel ser jeg det som merkelig at satsningen på økt økologisk jordbruk skal være basert på synsing.

 Det finnes mange ulike oppfatninger om hva som kan ses som bærekraftig forvaltning av de ulike naturressurser, Aristoteles hadde en teori om naturlige og påtvungne bevegelser ute i naturen, der den naturlige er hva naturen selv klarer å gjøre mens den påtvungne er en inngripen i naturen som for eksempel er gjort av mennesker. Denne måten å tenke finnes også i dag. Det finnes meninger om at arealer av dyrket mark er et angrep mot naturen i seg selv, fordi vi prøver å styre den. Høsting blir derfor sett som problematisk fordi dette ikke tar vare på de naturlige artene som finnes i naturen, og at dette vil sette naturens økologiske funksjoner i fare. Grønvold argumenterer med at det økologiske jordbruket krever et større areal for å oppnå samme forsyningsmengde som ”tradisjonelt jordbruk”. Dette vil med andre ord si at Økologisk matproduksjon fører til en større inngripen i den ”frie” naturen enn hva vanlig landbruk gjør.  Jeg mener i grunn at dette er et godt poeng fordi plantene og skogene produserer oksygen om dagen (Stryken, 2000), som kan ses som selve motgiften til CO2 og derav en motgift mot global oppvarming. På en annen side er høsting og inngripen i naturen ofte nødvendig for å kunne produsere mat til verdens befolkning. Nei, vi kan ikke hogge alle skoger i Norge, men vi må kunne ta ansvar for vår egen forsyning. Om ikke vi skal lage mat til oss selv, hvem skal gjøre det da? Kanskje føler vi at andre land kan hugge sine skoger for å brødfø oss, slik at vi slipper å stå ovenfor dette dilemmaet. Vel, å bevare norsk natur ved å forskyve ansvaret på andre kan ikke ses som spesielt bærekraftig eller miljøvennlig, fordi det til syvende og sist ikke gjør noen global forskjell, annet enn at utslippene fra transporten fortsetter. Som nevnt tidligere ligger våre problemer i atmosfæren, som er en global allmenning. Det spiller ingen rolle om Norge har mange skoger hvis resten av verden ikke har det. På en annen side må vi også huske at bærekraft handler om å ivareta de ulike naturressursene for de generasjonene som kommer etter oss. Høster man stadig mer enn hva ressursen tåler vil man kunne oppleve at den ikke fornyer seg i like stor grad (Ariansen, 2000). Uten å ha noen spesielle referanser mener jeg også å huske at enkelte offentlige personer hadde store bekymringer for det Norske kulturlandskapet som er i ferd med å gro igjen.  Om vi må gjøre inngripen i naturen eller blåse liv i det gamle kulturlandskapet igjen tror jeg uansett at vi må øke vår matproduksjon med omhu.

En annen ting jeg mener vi bør ta i betraktning er fattigdomskrisen rundt om i verden. Jeg lurer på hvordan vårt forbruksmønster påvirker fattige land. Som jeg nevnte tidligere er mye av maten vi spiser importert fra utlandet, og kanskje også land som lider under fattigdomskrisen.  Kanskje kan økt matproduksjon i Norge også bidra til at dyrkede arealer i utviklingsland muligens blir ”frigjorte” slik at lokalbefolkningen kan benytte sin egen innhøsting framfor å eksportere, noe som svarer til Brundtlandkommisjonens mål om å bekjempe fattigdom gjennom et bærekraftig naturgrunnlag (Stryken, 2000).  

Sett i et naturvernsperspektiv hadde idealet kanskje vært at vi mennesker hadde gått tilbake til våre roller som jegere og samlere, der vi kun hadde levd direkte av naturen uavhengig e av den store verden, men i realiteten tror jeg og for øvrig mange andre at dette er lite gjennomførbart. Å være bærekraftige trenger vel ikke bety at vi må gå tilbake til å blir primitive individer? Skal vi som nevnt se bærekraft som prosses, bør vi heller se på hva som kan endres eller fjernes fra den måten vi driver moderne jordbruk på. Den vitenskapen vi besitter kan også ses som et verktøy for å bekjempe disse miljøproblemene vi står ovenfor.

Det er tydelig at det finnes ulike tolkninger på hva som er bærekraftig eller ikke, og at dette heller er et etisk spørsmål (Stryken, 2000). Hva skal man ta hensyn til?  Skal man ta hensyn til grunnlegende sosiale forhold kan dette for eksempel ødelegge for det biologiske mangfoldet, og motsatt. I diskusjoner som omhandler arealforvaltning er det derfor avgjørende å stille spørsmål ved politikere og planleggere sitt verdigrunnlag (Stryken, 2000)

Avslutning

I denne oppgaven har jeg sett på begrepet bærekraft og på hvilke utfordringer vi står ovenfor, Jeg har i løpet av denne oppgaven funnet ut at det finnes flere mål og tiltak som skal bidra til å skape et bærekraftig samfunn. Noen mener at økologisk matproduksjon er et bedre alternativ fordi dette gir mindre utslipp. Andre mener at dyrking i seg selv er en inngripen mot naturen og at det derfor er hensiktsmessig å dyrke på en slik måte at man bruker minst mulig areal. Videre har jeg drøftet de forskjellige påstandene mot hverandre og sett på hvilken betydning redusering av transport kan ha.

Før jeg startet denne oppgaven trodde jeg det skulle være lett å finne kilder som kunne gi meg svar på dette temaet, men jeg syntes det var vanskelig å finne noe konkret som kunne fortelle meg noe om hvilke tiltak som har blitt gjort. Jeg savnet også noen undersøkelser, der jeg for eksempel kunne funnet noen verdier på hvor mye eksport- og importnæringen utgjør av verdens klimagassutslipp.

Faktorene jeg har nevnt ovenfor ser jeg ikke som direkte knyttet opp til bærekraft, men at de er relevante i forhold til å danne seg en selvstendig individuell mening angående dette temaet. Jeg oppfatter denne saken som et prosjekt i utvikling. Jeg tør derfor heller ikke å konkludere med at økt matproduksjon er bærekraftig, men i forhold til de egenskapene som finnes med desentralisering, samt å se på de fordelene dette kan skape for andre land i utvikling, kan jeg si at mitt foreløpige inntykk av økt matproduksjon i Norge er at det kan brukes som et verktøy for å oppnå bærekraft. Likevel i henhold til begrepsavklaringen i første kapitel, bør jeg vel heller si at økt matproduksjon kan ses som en bærekraftig prosses som vil kunne påvirke miljøet i riktig retning.

Bibliografi

Ariansen, P. (2000). Vitenskap og miljø- miljøkrise, vitenskap og verdi. Kompendiet .

Det kongelige landbruks- og matdepartementet. (2008- 2009). Stortingsmelding 39, Klimautfordringene - Landbruket en del av løsningen. Oslo: Regjeringen Stoltenberg II.

Landbruks- og matdepartementet. (2010). Økonomisk, agrenomisk -Økologisk! Landbruks- og matdepertementet.

Norsk landbrukssamvirke. Norsk matproduksjon -I en komplett verdikjede. Oslo: Norsk Landbrukssamvirke.

Oikos. (2011, 04 19). Gd.no. Hentet 04 27, 2011 fra Gd.no: http://www.gd.no/nyheter/innenriks/article5572278.ece

Postholm, M. B., & Moen, T. (2009). Forsknings- og utviklingsarbeid i skolen. Oslo: Universitetsforlaget.

Stryken, A. C. (2000). Bærekraft og naturbruk. Oslo: Topografisk forlag.

Østebø, J. (2011, 04 21). Aftenbladet.no. Hentet 04 27, 2011 fra Aftenbladet.no: http://www.aftenbladet.no/fritid/mat/1367100/-_OEkologisk_mat_verken_sunnere_eller_mer_miljoevennlig.html