Platon, Descartes og rasjonalismen!

Arbeidskrav i ex.phil[k1] 

Vi har valgt å dele oppgaven i to deler der vi i den første delen gir en kort avklaring av begrepet rasjonalisme, og tar for oss valgte tanker av Platon og Descartes. I den andre delen vil vi bruke denne informasjonen for å gi en kort besvarelse av oppgaven.

Årsaken til at vi har valgt å løse oppgaven på denne måten er fordi vi mener dette gir oss et godt læringsutbytte.

Del 1:Begrepsavklaring og redegjøring for utvalgte filosofiske teorier

I filosofisk sammenheng kan begrepet rasjonalisme forklares som å anse fornuften, og at man gjennom den kan få erkjennelse. I motsetning til empirisme blir erfaringer og sansing her sett som noe negativt som gir oss misvisende informasjon og som bedrar oss fra virkeligheten, noe som vil svekke vår erkjennelse.

Ifølge Platon krever erkjennelse et objekt. Vi kan ikke erkjenne uten å ha noe å erkjenne, vi må derfor vite noe om noe for å kunne erkjenne noe som helst.  Dette gjelder også sansene våre. For å kunne sanse noe må vi ha et objekt å sanse.  Men hvor er disse objektene som vi har sikker viten om?  Vi menneske benytter sansene for å tilegne oss kunnskap, men vi besitter også kunnskap som man ikke kan oppnå ved direkte sansning, nemlig abstrakt kunnskap. Ingen kan sanse at jorden er rund, og man kan heller ikke sanse at det er galt å spytte på andre. Derfor kan vi si at det finnes flere veier til kunnskap i tillegg til sanseerfaringer. Platon mener at det kun er den abstrakte kunnskapen som er virkelig. Han snakker om to parallelle verdener, idéverden(pre- eksistens) og sanseverden(post- eksistens), og at vi mennesker står midt i mellom disse to. Sjelen tilhører idéverdenen og kroppen tilhører sanseverdenen. Ved fødselen kommer sjelen inn i kroppen vår, da glemmer den alt den tidligere visste fra idéverdenen og blir en del av sanseverdenen. All læring fra krybbe til død blir derfor en evig gjenkjennelsesprosses for sjelen.  Når vi dør blir den frigjort og får dermed kontakt med idéverdenen igjen, og slik fortsetter det. Denne teorien kan ses som en av grunnsteinene i Platons kunnskapsteori der han hevder at all læring ikke er annet enn en avdekking av medfødte idéer. Kunnskap om de viktige tingene, om godhet og dyd, er like uvirkelige som de flakkende skyggene i Platons hulelignelse. Denne måten å tolke sansene på må avlæres for at man skal få ekte kunnskap. Det er svært få som har de rette forutsetningene for å erkjenne ideene. I tillegg er disiplin og trening på å ”filtrere”  sanseinntrykkene nødvendig for å oppnå denne fullverdige kunnskapen (episteme) som Platon snakker om.   Fornuften og erkjennelse handler derfor om den menneskelige evnen som stiller oss i forhold til det godes ide.

Descartes mener at vi logisk sett kan tvile på sansene våre. Dette argumenterer han med at vi har ulike forestillinger/oppfatninger av virkeligheten, hva som er realitet. Det vil si at det vi har observert eller erfart gjennom sansene våre ikke kan gi oss absolutt sikre svar. Dette kan vi jo også dra sammenlikninger med sannhetskriteriet i Descartes filosofi, som handler om at det fornuften kommer fram til som noe klart og tydelig, kan aksepteres som sant. Det vi sanser blir kontrollert av fornuften, og tilegger dermed sanseerfaringene mindre tillit.

Jeg tenker, altså er jeg (cogito ergo sum) er et prinsipp som står sentralt i Descartes filosofi. Grunntanken er at man ikke kan tvile på at man selv er bevisst, at man selv eksisterer. Man kan tvile på alt, men allikevel ikke tvile på at man tviler. Videre mener han at det eksisterer et tenkende vesen (sjelen) og et utstrakt vesen (materien). Sjelen er en innebygd, bevisst kvalitet – det at vi kan erkjenne vår eksistens, mens materien på sin side tilhører ubevisstheten – det vi observerer via sansene. (Psykofysisk dualisme).

En liten setning om GUD – som fullkommen for Descartes? Det handler om hva som er sikkert (spesielt for han).

Descartes mener også at vi bør bruke fornuften på en kritisk måte for å kunne skille mellom det som er sikker kunnskap og det som ikke er det. Vilkåret for å få sikker kunnskap er at vi i omgangen med kunnskapskildene er kritiske og metodiske, det vil si at vi bare kan ha en viss tillit til våre sanser og resonnementer.

Del 2: Besvarelse på oppgaven

”Hvordan kan Platon og Descartes ses som Rasjonalister?”

I starten av oppgaven skrev vi at rasjonalisme kan forklares som å se fornuften, og at man gjennom den kan få erkjennelse. Fornuften kan egentlig beskrives som den medfødte kunnskapen. Platon snakker om kunnskapen vi får fra idéverdenen i det sjelen kommer inn i kroppen, og at dette er den eneste og ekte kunnskapen, altså den medfødte kunnskapen,  også kalt fornuften. Dette i tillegg til at han forkaster sansene som oppriktige informasjonskilder mener vi står i samsvar med vår definisjon på hva rasjonalisme er. Derfor er Platon uten tvil en rasjonalist.

Descartes som Platon setter tenkning i sentrum. Hans rasjonalisme koples til tvilens rolle, og med dette mener han at ved å skrelle vekk det usikre, kan vi stå tilbake med sikker viten. Som hos Platon er idealet matematikken, og kunnskap må bygge på et sikkert utgangspunkt. Descartes mener videre, som nevnt tidligere, at vår virkelighetsoppfatning blir kontrollert av fornuften, og at vi skal tvile på sansene våre. Ved å se på Descartes’ meninger om våre sanseinntrykk og hvorvidt disse gir oss riktig oppfatning om hva som er virkelig, kan vi si at han er en rasjonalist.

   

”Hvordan ser de to filosofene på muligheten til å tilegne seg kunnskap via sansene?”

Som vi nevnte i første del mener Platon at læring er en evig gjenkjennelsesprosses for sjelen. Dette kan være årsaken til at vi lærer såpass raskt som vi gjør, og denne måten å tenke på kan vi også se i moderne pedagogiske læringsteorier der man mener at gjentagelse er en viktig faktor for læring. For øvrig hevder Platon at sansene må ”temmes” eller nærmest sakt avlæres for at vi skal kunne tilegne oss ekte kunnskap. Betyr dette at kunnskap ikke kan nås gjennom sansing?  Slik vi forstår Platon er dette riktig. Vi kan ikke tilegne oss kunnskap via sansene.

Descartes hevder at våre sanser må bli kontrollert av fornuften, noe som gir sanseerfaringer mindre tillit. Hvis vi bruker fornuften riktig kan sansene gi oss riktig informasjon. Likevel ser vi at hans filosofi i hovedsak er svært kritisk til det sistnevnte.  Når vi kan tvile på sanseinntrykkene kan de heller ikke gi oss sikker kunnskap uti fra det deduktive og filosofiske systemet som Descartes bygger på. Hvis sansene ikke kan ses som en sikker kilde til kunnskap tolker vi det som at vi heller ikke kan tilegne oss kunnskap via sansene. 

En annen ting vi bør ta i betraktning er sansenes rolle i rasjonalismen og vår definisjon på selve begrepet. I henhold til vår konklusjon om at Descartes og Platon er rasjonalister mener vi det ville bli feil å si at vi kan tilegne oss kunnskap gjennom sansing, fordi rasjonalisme i hovedsak handler om hvordan man kun ser den abstrakte og medfødte kunnskapen som ekte.

---